onsdag 15. september 2010

loppehistorie

I helga lovet jeg at jeg dersom jeg fikk det som jeg ville, så skulle jeg fortelle en loppehistorie. Vel, jeg fikk det ikke som jeg ville, men jeg vil likevel fortelle historien. Jeg var som sagt på loppemarked. Der ser jeg et spisebord med fire stoler og to krakker. Krakker..hmm..det har jeg lenge hatt lyst på - og disse var perfekte oppussingsobjekter, og ville passe veldig godt til stolene mine. 

Det har seg også slik, at disse krakkene prøvde jeg å kjøpe i vår. Men loppemarkedmannen ville ikke splitte møblementet. Men hallo, hvem vet faktisk at det følger med to krakker til et spisebord?! Da lovet han at jeg kunne få kjøpe dem om jeg kom ned på søndagen. Det var en travel helg, og dette fikk jeg altså ikke tid til. Så da jeg så at krakkene og bordet sto der enda en gang, et halvt år etter, prøvde jeg meg igjen. Men nei, den samme loppemannen var like sta. Han ville bare selge hele greia og ikke krakkene. 

Da kommer det en herlig moldenser bort. Hun har hørt på samtalen vår, og hun kan heller ikke forstå at han ikke vil selge krakkene til meg. Et møblement som har stått på lager i et halvt år, med krakker ingen vet hører til. Hun argumenterer og prøver så godt hun kan å hjelpe meg, men nei, loppemannen gir seg ikke. Til slutt får jeg en deal - hvis ikke han får solgt alt, så skal  jeg får kjøpe dem på søndagen etter kl12. 

Kl1230 på søndagen, er jeg tilbake på plass for å kjøpe krakkene. Men da er stolene og krakkene borte og bare bordet står igjen. Jeg går bort til loppemannen og lurer på hvor det var blitt av krakkene jeg skulle få kjøpe. Jeg lovet nemlig dyrt og hellig at jeg skulle komme ned. Nei, de hadde han akkurat solgt sammen med stolene. Jeg sa at jeg syntes det var ganske dårlig gjort, siden vi hadde en avtale. Men mannen sa at jeg fikk bare være sur, han brydde seg om pengene og gav blanke i hva jeg mente. Ikke bare det at han hadde solgt krakkene, men når jeg spør på en fin måte hvor krakkene er og jeg får de kommentarene i retur, blir jeg rimelig irritert!

Grunnen til at jeg valgte å fortelle historien, er ikke å snakke stygt om loppemannen (selv om det fortsatt irriterer meg), men å fortelle om denne snille, snille moldenseren. For min oppfatning av loppemarkedkulturen er litt sånn dytt og bruk albuer så godt du kan, slik at du kanskje kan få deg noen kupp. Det er en kultur jeg ikke er helt begeistret for. Jeg liker å bruke tid, se og nyte loppemarkedet. Så da gleder det meg når jeg treffer på slike snille mennesker, som faktisk prøver å hjelpe andre. Det er faktisk veldig hyggelig! Så takk til deg du ukjente moldenserdame, takk for at du prøvde :)

2 kommentarer:

  1. Først - TUSENER AV TAKK for den nydelige nøkkelhengeren jeg vant hos deg! Kamp om den blant oss 3 jentene i familien -får vel bruke den etter tur :)

    Grattis med det som må være verdens mest "happy" og lekre regnkåpe :) Klar for høstregnet nå..

    Og søt historie her -for en kjip loppismann. Men tenk så kos at noen faktisk prøver -at noen bryr seg litt -det veier opp for den inkonsekvente loppismannen.. :-)

    Stor klem fra Tove

    SvarSlett
  2. Så bra at du ble fornøyd Tove! :) Og takk for hyggelig kommentar! :)

    SvarSlett